Knokler, eller Bones som den heter originalt, ble skrevet i 1988. Dette er Chenjerai Hoves første roman, og for denne fikk han den afrikanske litteraturprisen ”Noma Award” for beste afrikanske roman samme år. I 1990 kom den på norsk, oversatt av Mona Lange.

Handlingen finner sted i hjemlandet hans, Zimbabwe, og forteller om et folks lidelse og bitterhet under krigen, fortalt gjennom kvinnen Marita, eller rettere sagt: av de som kjente henne. For hennes historie er gjenfortalt av personene rundt henne: piken som kanskje hadde giftet seg med sønnen hennes, ektemannen, kokken til den hvite arbeidsgiveren, og ”den ukjente kvinnen” som vil vise henne den siste ære etter at hun er død. Marita lengter etter sønnen sin som dro i krigen for å kjempe på opprørsiden, og som ikke har kommet tilbake. Det eneste han har etterlatt seg er et kjærlighetsbrev skrevet til en jente i klassen, Janifa. Marita og Janifa søker trøst hos hverandre. En dag overlater Marita alle eiendelene sine til jenta, og drar til byen på leting etter sønnen, fordi hun har hørt at andre som har reist har fått svar. Hun ender opp død. Hvordan hun døde kommer ikke tydelig fram, men det hintes om at statlige tjenestemenn har noe med dette å gjøre.

De ulike fortellerne henvender seg til Marita når de forteller, selv om hun ikke er der lenger. Det er som om de vil prøve å forstå hvorfor hun gjorde som hun gjorde. Samtaler de hadde med henne før hun dro er gjengitt. Beskrivelsene vi får av henne gjennom de muntlige overleveringene, gir et bilde av en sterk og egenrådig kvinne. I tillegg til de ”personlige” fortellerne, er det 2 kapitler satt av til ”Åndene taler”. Det er som om selve landet taler til sitt folk om den urett som har blitt gjort mot dem, av ”et fjell av hvite gresshopper”. Undertittelen på kapitlet er ”1897 Knoklene mine faller”, som henspeiler på sluttåret for ”frigjøringskrigen” hvor de innfødte tapte mot kolonistene, og var starten på ”fallet”.

Boken har mye bitterhet i seg, både ovenfor livssituasjonen i landet, de hvite blir omtalt med forakt, ingen av mennene (bortsett fra sønnen) kommer særlig godt ut av det, og det er også bitterhet mot forfedrene som lot den hvite mann overta uten kamp. Men selv om det meste er svart, er det et lite lyspunkt mot slutten.

Knokler ble skrevet på engelsk, men Chenjerai Hove brukte sitt eget shona som underliggende språk, tone og stemning. Hele boken er som en muntlig overlevering, bortsett fra kapitlene til ”den ukjente kvinnen” som har bokens eneste omgivelsesbeskrivelser slik vi er vant til fra vestlig litteratur. Samtalene er også fulle av ordtak og uttrykk, og referanser til historiefortelling. Slik sett kan man si at den plasserer seg i den afrikanske kulturens fortellertradisjon, og det har blitt sagt om boken at den bidrar til å gi Afrika en litterær identitet. Det at den er så muntlig, gjør at boken til tider er ganske intens og fengslende, men det tok noen sider før man ble helt vant til fortellerstilen. Hove har levert en interessant og annerledes (sett fra vestlige øyne) roman som går inn til beinet på menneskers følelser, og er vel verdt å lese.