vindumotverden

Borgerkrigens absurditet i Angola

aasekt — Tue, 05 May 2009 11:59:24 +0000

Pepetela er psevdonym for Artur Carlos Mauricio Pestana dos Santos, forfatteren av Den gamle skilpadden. Født i Angola, men av Portugisisk herkomst, deltok han i MPLA for frigjøringen fra Portugal. Boka utkom originalt i 1996, og i norsk oversettelse av Christian Rugstad i 2003

Den gamle skilpadden forteller om borgerkrigen i Angola. Portugals kolonivelde har opphørt, men avløses av borgerkrig. Hovedpersonen, Ulume, bor på landsbygda. Sønnene deltar på hver sin side i krigen, og dette skillet mellom partene i krigen blir for de sivile meningsløst og uforståelig. For dem er alle ”våre”, ikke ”venn” eller ”fiende”.

I et glimt under en granateksplosjon ser Ulume den unge Munkazi for seg. Dette tolker Ulume dit hen at hun er den rette for han. På tvers av de etablerte normene, får Munkazi selv bestemme om hun vil gifte seg med Ulume. Hun aksepterer hans tilbud, men ekteskapet preges ikke utelukkende av lykke.

På en høyde over landsbyen bor en gammel skilpadde. Hver dag siden barndommen har Ulume gått opp hit. Alltid skjer det samme: skilpadden går til kilden for å drikke og i det den passerer Ulume, stanser tiden. Samtidig kjenner han smerte og angst for det ukjente. Nå bryter han tradisjonen, og ber skilpadden om svar på sine eksistensielle spørsmål.

Den gamle skilpadden viser et tidsskille i Angola. En ny generasjon vokser opp, de etablerte normene utfordres og befolkningen engster seg for hvordan livene deres vil bli preget av fremtiden. Krigens meningsløshet og hva den gjør med sivile holdes frem for leseren uten detaljerte voldsskildringer. Således er romanen en dempet og sår beretning fra et ukjent hjørne av verden.

Ei jentes muligheter – en oppvekst i Rhodesia

aasekt — Tue, 05 May 2009 11:51:11 +0000

Nervous Conditions ble skrevet ferdig i 1985 av Tsitsi Dangarembga, født i landet som da het Rhodesia. Romanen ble likevel ikke utgitt før den kom ut fra The Women’s Press i London i 1988, da flere forlag i Sør-Afrika ikke ville utgi den. Marianne Gunnarsjaa sto for den norske oversettelsen, som utkom i 1990, med tittelen Sisi Tambu, navngitt etter romanens hovedperson og fortellerstemme Tambudzai Sigauke. Tambu ser tilbake på barne- og ungdomsårene i Rhodesia på 1960- og 70-tallet. Foreldrene har ikke råd til skolegang for mer enn et av barna og det blir naturligvis den eldste og eneste sønnen Nhamo. Broren gjør mye ut av dette, fordi han vet hvor mye Tambu ønsker å gå på skolen. Da Tambu forsøker å tjene skolepenger selv ved å dyrke egen mais for å selge, stjeler han maisen hennes. Han fremstilles som lat, tyvaktig, arrogant og generelt lite sympatisk. Slik unnskyldes romanens ganske sterke begynnelse: «Jeg ble ikke lei meg da broren min døde.» Brorens død blir nemlig en ny start for Tambu, hun får brorens plass på misjonsskolen da hun er den eldste av tre døtre. Historien dreier seg rundt hennes resonneringer og nye erfaringer, men romanen forteller også om de andre kvinnene i familien som står henne nær.

Hovedtema er kjønnsskiller, raseskiller og det å være fanget mellom to kulturer, men på tross av alvoret blir boken aldri tung å lese. Gunnarsjaas oversettelse har et behagelig muntlig språk og hun har beholdt en del ord på shona, som er med på å gi en følelse av stedet hvor handlingen foregår.

Vondt, men magisk og vakkert fra Sør-Afrika

aasekt — Wed, 29 Apr 2009 07:41:05 +0000

Zakes Mda: Måter å dø på

Dette er en sterk roman fra Sør-Afrika hvor forfatteren blander magisk realisme med røff virkelighet. Et land som preges av vold, men hvor håpet og gleden også finnes.

Toloki har flyttet fra landsbyen til storbyen for å livnære seg som profesjonell sørgende. Dette innebærer at han oppsøker begravelser og gråter for den døde, til gjengjeld får han mat og litt småmynter. En dag han er på jobb treffer han igjen nabojenta fra landsbyen han kommer fra. Det viser seg at det er hennes sønn som skal begraves denne dagen. Det oppstår et tett vennskap mellom disse to menneskene. Boken gir oss et godt innblikk i de to hovedpersonenes liv, på godt og vondt, samtidig som menneskene rundt de to også trer godt fram. Slik gir denne romanen oss en god innføring i et mangfoldig land bundet av tradisjoner, men på vei mot en ny tid. Dermed passer denne for alle som vil vite noe om dette gryende demokratiets utfordringer, samtidig som man liker å la seg fortrylle. Til tross for romanens alvorlige tema, er det magiske også viet stor plass. Dette gjør at man ofte føler at man er et annet sted, hinsides denne verden. Oversetter Mona Lange makter å ikle historien en språkdrakt som gjør den lettlest, men likevel leseverdig. Så la deg fortrylle og ryste av denne historien fra Sør-Afrikas svar på Gabriel García Márquez.

Forlag: Aschehoug, utgitt på norsk 2001

Borgerkrigens terror

aasekt — Wed, 29 Apr 2009 07:37:02 +0000

Lenker er skrevet av Nuruddin Farah, oversatt av Ingrid Haug og ble utgitt på norsk i 2005. Hovedpersonen Jeebleh er en somaliskfødt litteraturprofessor som bor i New York med sin amerikanske kone og deres to døtre. Nå har han reist tilbake til Somalias hovedstad Mogadishu, for første gang på 20 år. Det er midt på 90-tallet, og landet har ingen offisielle myndigheter. Byen blir styrt av de to klansherrene med de betegnende navnene StrongmanSouth og StrongmanNorth. For Jeebleh er det uvant å forholde seg til hvilken klan han tilhører og hvilken side han hører hjemme på. Inntrykkene er mange og sterke: unge gutter skyter fremmede mennesker av kjedsomhet mens de tygger khat, og et selverklært ”begravelsesbyrå” skynder seg for å frakte vekk likene. Når han møter igjen gamle venner, er de tydelig preget av borgerkrigen og lange fengselsopphold. Det er flere ting som bringer Jeebleh til Mogadishu. Moren hans er død, og han ønsker å besøke graven hennes og niesen til hans beste venn, Bile, har blitt kidnappet. Jeebleh kommer inn som en utenforstående, og blir behandlet som en på godt og vondt. Flere ganger er han klar over at nå kan han bli drept, men det blir beskrevet på en hverdagslig måte, så man blir ikke helt redd. Kanskje kunne det vært litt mer ytre dramatikk, så man forstår hvor fælt det er. Men det er ikke borgerkrigens fysiske ofre som er temaet, det er de psykiske skadene. Hvordan man ikke lengre vet hvem man kan stole på, det er ikke de gode mot de onde. Jeebleh guider oss utenforstående mennesker gjennom et samfunn uten styring, og i likhet med Jeebleh blir man som leser stadig usikker på hvem man kan stole på. Lenker er en spennende og tankevekkende bok som ikke bare viser dagens Somalia, men også hvordan menneskesinnet fungerer.

Forandringer: en kjærlighetshistorie av Ama Ata Aidoo

aasekt — Mon, 27 Apr 2009 10:37:00 +0000

Forandringer er ein roman om kjærleik og ekteskap, tradisjonar og oppbrot, skrive av ein av Afrikas fremste forfattarar, Ama Ata Aidoo. Ei bok som er oversatt til norsk av Toril Hanssen i 1993. Her får vi eit innblikk i livet til moderne kvinner i Ghana som til dagleg møter hindringar og ein ny modernitet som heller har mangedobla pliktene deira enn forenkla livet deira. Det blir særleg fokusert på tre moderne kvinner i denne boka, Esi Sekyi, Opokuya Dakwa og Fusena Kondey, som alle har sin eigen måte å takle desse utfordringane på. Vi ser ein kompleks kamp mellom desse afrikanske kvinnene og samfunn, familie, tradisjonar rundt dei. Aidoo viser korleis slike moderne afrikanske kvinner vier sine liv, og med kva slags metodar dei er er villige til å kjempe for å forbetre liva sine. Reaksjonar frå familien, ektemenn og lokalsamfunn til desse kvinnene avslørar moderne dilemma for utdanna afrikanske kvinner. Hovudperson Esi Sekyi utfordrar tradisjonelle verdier i ekteskap, kjærleik, karriere og familie i dagens Ghana. Esi sitt liv er på mange måtar eit symbol på den moderne kvinna – ho er utdanna og har ei karriere, og er økonomisk uavhengig av mannen sin- men ho oppdagar at det å vere ei kvinne skapar visse avgrensingar i forhold til hennar ønskje om frihet. Aidoo skapar eit bevegeleg portrett av kvinners liv i Afrika og dei problema som dei møter.

Inn til beinet

aasekt — Mon, 27 Apr 2009 10:32:28 +0000

Knokler, eller Bones som den heter originalt, ble skrevet i 1988. Dette er Chenjerai Hoves første roman, og for denne fikk han den afrikanske litteraturprisen ”Noma Award” for beste afrikanske roman samme år. I 1990 kom den på norsk, oversatt av Mona Lange.

Handlingen finner sted i hjemlandet hans, Zimbabwe, og forteller om et folks lidelse og bitterhet under krigen, fortalt gjennom kvinnen Marita, eller rettere sagt: av de som kjente henne. For hennes historie er gjenfortalt av personene rundt henne: piken som kanskje hadde giftet seg med sønnen hennes, ektemannen, kokken til den hvite arbeidsgiveren, og ”den ukjente kvinnen” som vil vise henne den siste ære etter at hun er død. Marita lengter etter sønnen sin som dro i krigen for å kjempe på opprørsiden, og som ikke har kommet tilbake. Det eneste han har etterlatt seg er et kjærlighetsbrev skrevet til en jente i klassen, Janifa. Marita og Janifa søker trøst hos hverandre. En dag overlater Marita alle eiendelene sine til jenta, og drar til byen på leting etter sønnen, fordi hun har hørt at andre som har reist har fått svar. Hun ender opp død. Hvordan hun døde kommer ikke tydelig fram, men det hintes om at statlige tjenestemenn har noe med dette å gjøre.

De ulike fortellerne henvender seg til Marita når de forteller, selv om hun ikke er der lenger. Det er som om de vil prøve å forstå hvorfor hun gjorde som hun gjorde. Samtaler de hadde med henne før hun dro er gjengitt. Beskrivelsene vi får av henne gjennom de muntlige overleveringene, gir et bilde av en sterk og egenrådig kvinne. I tillegg til de ”personlige” fortellerne, er det 2 kapitler satt av til ”Åndene taler”. Det er som om selve landet taler til sitt folk om den urett som har blitt gjort mot dem, av ”et fjell av hvite gresshopper”. Undertittelen på kapitlet er ”1897 Knoklene mine faller”, som henspeiler på sluttåret for ”frigjøringskrigen” hvor de innfødte tapte mot kolonistene, og var starten på ”fallet”.

Boken har mye bitterhet i seg, både ovenfor livssituasjonen i landet, de hvite blir omtalt med forakt, ingen av mennene (bortsett fra sønnen) kommer særlig godt ut av det, og det er også bitterhet mot forfedrene som lot den hvite mann overta uten kamp. Men selv om det meste er svart, er det et lite lyspunkt mot slutten.

Knokler ble skrevet på engelsk, men Chenjerai Hove brukte sitt eget shona som underliggende språk, tone og stemning. Hele boken er som en muntlig overlevering, bortsett fra kapitlene til ”den ukjente kvinnen” som har bokens eneste omgivelsesbeskrivelser slik vi er vant til fra vestlig litteratur. Samtalene er også fulle av ordtak og uttrykk, og referanser til historiefortelling. Slik sett kan man si at den plasserer seg i den afrikanske kulturens fortellertradisjon, og det har blitt sagt om boken at den bidrar til å gi Afrika en litterær identitet. Det at den er så muntlig, gjør at boken til tider er ganske intens og fengslende, men det tok noen sider før man ble helt vant til fortellerstilen. Hove har levert en interessant og annerledes (sett fra vestlige øyne) roman som går inn til beinet på menneskers følelser, og er vel verdt å lese.

Taushetens øy

aasekt — Mon, 27 Apr 2009 10:27:33 +0000

Taushetens øy er skrevet av Abdulrazak Gurnah og ble utgitt i 1996. Så ble den oversatt av Kari og Kjell Risvik og utkom på norsk i 1999.

Denne boken forteller om livet til en 42 år gammel lærer i England. Som ungdom kom han til England for å studere, og han reiste ikke tilbake til Zanzibar etter utdannelsen. Han møtte Emma som han nå bor sammen med og de har en datter sammen. Vi hører om hans liv i England i dag, hans problemer, oppturer og nedturer. Gjennom tilbakeblikk får vi høre hvordan han opplevde studietiden, hvordan han taklet å møte Emmas foreldre, som nok egentlig hadde en annen type mann i tankene for sin datter og hvilke historier han fortalte om sin barndom og forholdene på Zanzibar til Emma og hennes familie. Så får han beskjed om at det er mulig å reise tilbake til Zanzibar og besøke familien, en familie han ikke har fortalt noe om sitt liv i England. De vet ikke at han bor sammen med Emma og har en datter. Hans mor ønsker å gifte ham bort når han kommer hjem, han begynner jo å bli litt for gammel til å være ungkar.

Når han kommer hjem til Zanzibar er mye endret, og her forteller han oss historien om hvordan hans barndom egentlig var. Mens han er på Zanzibar kommer han nærmere familien igjen, han tilbys jobb og han innser hvor mye han savner livet i England. Men det blir et vendepunkt når han forteller familien på Zanzibar om sitt liv i England, og familien han har der.

Boken er skrevet på en slik måte at man får et godt innblikk i hvordan hovedpersonen tenker og føler og hva han tror andre tenker og føler. En god historie som beskriver hvordan han ønsker å tilpasse seg for å passe inn i det bildet han tror andre ønsker å se.

En bedre dag i morgen av Ismael Beah

aasekt — Wed, 22 Apr 2009 09:26:39 +0000

En bedre dag i morgen kom ut i 2007 og er oversatt til norsk av Mie Hidle. Boka er en sann historie og handler om 13 år gamle Ismael som var barnesoldat under borgerkrigen i Sierra Leone i 1993. I boka får leseren et innblikk i hans grusomme periode som barnesoldat. Ismael fikk valget om å bli drept eller å drepe; han valgte det siste.

En bedre dag i morgen er en svært god bok og ikke minst sterk. Den starter med Ismaels trygge og fredfulle liv sammen med familie og venner. Så starter opprørerne nedslaktningen av folk. Beah beskriver flere episoder med tung narkotika og brutale massemord som han selv måtte gjennomføre som 13-åring. Leseren følger Ismael gjennom en lang periode som barnesoldat og også i den tunge tiden etterpå. Han har i løpet av tiden sammen med regjeringhæren blitt avhengig av kokain, og ruser seg selv ofte for å blant annet ha bedre utholdenhet under kamper. Etter soldattiden ruser han seg for slippe marerittene og de grusomme tankene som altfor ofte fanger han på dagtid.

Ismael Beahs historie er verdt å lese. Det finnes i dag rundt 300.000 barnesoldater verden over, og det er svært imponerende at Beah har klart å formidle sin egen historie på denne måten. En bedre dag i morgen gjør utvilsomt et sterkt inntrykk på leseren, og den anbefales på det aller, aller sterkeste.

Huset på den andre siden

aasekt — Mon, 20 Apr 2009 12:30:58 +0000

”Huset på den andre siden” er skrevet av Helen Oyeyemi og utkom første gang i England i 2007. Romanen utkom på norsk i 2008, oversatt av Mona Lange. Helen Oyeyemi er en ung, britisk forfatter som kom til London fra Nigeria da hun var fire år. ”Huset på den andre siden” er hennes andre bok, og den handler om Maja Carmen Carrera som emigrerte fra Cuba med familien sin til London da hun var barn. I romanen møter vi henne som ung voksen, hun er sanger, gravid og forelsket i Aaron, samtidig som hun hjemsøkes av minner fra Cuba. Romanen er veldig motsetningsfylt ved at den inneholder en blanding av det realistiske og det overnaturlige. Selve hovedfortellingen er realistisk; Maja forholder seg til kjæresten Aaron, barnet i magen hennes, familien og venninnen Amy Eleni. Samtidig fortelles det om en ”annen verden” i ”etellerannetstedhuset” hvor Aya bor – et hus der den ene døra åpner seg ut mot Lagos i Nigeria og den andre mot London. Et sentralt tema i romanen er religion. Maja slites mellom den katolske tro og den cubanske gudetroen Santeria, samtidig som hun slites mellom det spanske og det engelske språket. Familien hennes er også fylt av motsetninger, noe som preger forholdet mellom foreldrene hennes sterkt; moren hennes er en stor tilhenger av den cubanske overtroen, mens faren er ateist. Romanen er skrevet på en intens og interessant måte som gjør det vanskelig å legge den fra seg.

Abessinske krøniker

aasekt — Mon, 20 Apr 2009 07:44:46 +0000

Abessinske krøniker beskriver en ung manns oppvekst i Uganda på 1970- og 1980-tallet under og etter Idi Amins regjeringstid. Historien er Moses Isegawas litterære debut, utgitt på Aschehougs forlag i 2000, i norsk oversettelse av Bodil Engen. Hovedpersonen og fortelleren Mugezi er en både omtenksom og observant ung mann, men også rebelsk og opprørsk. På en åpenhjertig måte viser han vei gjennom sitt turbulente liv, fra den fredelige barndommen i en tradisjonell afrikansk landsby, ungdomsårene i Kampala i en tyrannisk familietilværelse, et dramatisk opphold på et katolsk seminar, gjennom utdannelse, ulike jobber og familiære prøvelser, før han utvandrer til Nederland på slutten av 1980-tallet.

Blant de få litterære stemmene fra Uganda har Moses Isegawa skrevet en ambisiøs familiekrønike. Vi får innblikk i et fargerikt og omfattende afrikansk persongalleri, med mange digresjoner over lokale forhold som blant annet et landsbybryllup og en klok ung manns ungdomstid under et terrorregime. Det er en usentimental, men ettertenksom beskrivelse av et samfunn på både godt og vondt, men med humoristisk snert. Små og store diktatorer blir framstilt med ”et ego så stort som en alkoholikers lever” og mannen som møter sin elskerinne oppførte seg ”som en geit med en veps i øret”.

Den røde tråden i boka er tittelen Abessinia. På engelsk betyr ”abyss” en avgrunn. Abessinske krøniker er fortellingen om en storfamilies hverdagsliv i et land fylt av konflikter, statskupp, korrupsjon, geriljakrig og diktatoren Amins blodige styre. Uganda fremstilles som en historisk abyss, en avgrunn, som i sin ungdommelige, postkoloniale tilværelse søker ny identitet og stabilitet.